Når du blir satt i kø etter kø bare for å bli fortalt at du skal stå i nok en ny kø. Alle disse køene førte til at problemet du kom med i utgangspunktet har fått 10 medpassasjerer. Du har fått diagnoser du ikke hadde da du ringte første gangen. Noen av diagnosene har de funnet på og er like urealistiske som hele helseplattformen og andre diagnoser fikk du fordi du sto i en virvelvind av urettferdighet i mange år. Dette er realiteten av å være syk og svak i Norge. Det kan starte med noe så enkelt som en uskyldig kjærlighetssorg i ungdomstiden, en vanskelig situasjon hjemme eller en større traumatisk opplevelse. Forstår du? De trenger ikke være syke, de har bare hatt en veldig utfordrende opplevelse uten nøkler til å vite hvordan de håndterer det. Videre blir de fortalte at de trenger å gå på piller.
I en gammel tradisjonell verden ville en god venn, turer i naturen, samtaler støtte og riktig terapi i form av samtaler være løsningen for å sette i gang en psykisk bearbeidingsprosess. Istede bedøver de dine indre mekanismer med sobril og andre følelsesdempende medisiner slik at du ikke lenger egentlig vet hvordan du har det. Du kjenner bare på syntetiske reaksjoner i kroppen og motstand fra fagfolk når du prøver å si at du tror at noe er feil. Så får du problemer økonomisk om du er av de sterkere som ser igjennom feilbehandlingen og prøver å sette saker på plass. Staten skal ha da også. De skal ha noe så forunderlig som flere hundre tusen for å overse flere timers papirarbeid som DU har gjort. De forholder seg ikke til virkeligheten og faktabaserte rapporter. De vrir og vender på ting slik at du står igjen maktesløs. Livet går i grus og selv du vet ikke lenger hva det er som feiler deg lenger. Eller hvor alle feilene egentlig er. Du gir opp. Et liv i kamp og du ser ingen reddende engel i verken frakk eller kappe. Slik er det norske helsevesenet og rettsvesenet blitt for mange. Jeg er motivert i dag til å skrive om dette fordi jeg har fulgt med en jevnaldrende kvinne dette omhandler. Hun er ikke alene desverre. Jeg hadde en mamma som betalte med livet og jeg ser stadig urettferdighet i verden.
Som datteren til ei som også betalte med livet da legevakten brøt loven på 3 punkt og "slapp unna" med et oppfriskningskurs, synes jeg det er et håpløst prosjekt å stå opp mot staten i urettferdige saker.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at det hjelper å stå på sitt og kjempe i rettsaker, men slik som det har blitt nå må folket finne på andre måter å hjelpe hverandre igjen. Staten spiser hendene av oss så hvorfor skal vi fortsette å strekke oss mot dem?
Det er fint å ha det norske helsevesenet og et støtteapparat når det virker og i akutte saker. Men nå må vi styrke oss og tenke at vi må finne andre måter å få det bedre på i mange tilfeller. Ikke gi opp, men se en annen vei. Se innover, se på de som kan gjøre små forskjeller. Let etter trygghet, stabilitet og kunnskap. Finn selvtillit og tro at du kan få til ting uten hjelp av de som sviktet deg så mange ganger før.
Vi vil se nye system når dette kollapser. Det kan ikke fortsette på denne måten veldig lenge.
留言